-Frykter for norsk hoppsports framtid

Norsk hoppsport har over tid lidd under konservative holdninger. Framtida ser ikke lys ut fordi norske hopptalenter ikke får god nok oppfølging fra tidlig i karrieren. Hopp er den skisporten som tar inn størst inntekter i form av TV-rettigheter og liknende, men for lite kommer hopperne til gode. Det er særlig kvinnehopping som de seinere åra har gjort hoppsporten så stor.

Dette var budskapet til Clas Brede Bråthen, sportssjef for hopp i Det norske skiforbundet fra 2004 til 2024, i et fascinerende foredrag for rotaryklubbene i Bærum vest mandag 2. september. Bråthen talte på grendehuset rett ved den sagnomsuste, nå nedlagte hoppbakken på Skui.

Bråthen drev selv aktivt med skihopping i yngre dager. Blant annet ble han norsk mester i normalbakke i 1994, juniornorgesmester i 1986 og 1988, og tok en tredjeplass i verdenscup-hopprennet i Sapporo i sesongen 1988-89. Bråthen trakk seg som hoppsjef våren 2024 etter lengre tids stridigheter med Norges skiforbund. Her er utdrag fra Bråthens innlegg:

·      Hoppsporten en av de stolteste idrettstradisjonene vi har i Norge, Historien går 200 år tilbake i tid. Den senere krigshelten i Danmark Olaf Rye satte første verdensrekord i skihopping i Eidsberg i Vestfold i 1808 (hoppet var på 9,5 m – red.anm.).

·      Utvandrede nordmenn lærte amerikanerne å hoppe på ski. USAs støtte bidrog til at vinter-OL ble innført i 1924. Det norske skiforbundet var da motstander av vinter-OL fordi man var redd for at det skulle ta fra Holmenkollrennet statusen som verdens største vintersportsarrangement. Skiforbundet var av samme grunn mot å innføre verdensmesterskap i skihopping.

·      I 1936 skulle Birger Ruud stille i storbakken i Planica, og det ble rapportert hjem at nå ville hundremetergrensa bli brutt. Da kom det telegram fra Norges Skiforbund med beskjed om at norske hoppere som deltok aldri mer ville få representere Norge i utlandet. Vi skulle ikke bidra til at det ble hoppet lenger enn i Holmenkollen. Ruud og andre norske hoppere trakk seg.

·      Det ble likevel hoppet over hundre meter, noe som bidrog til en enorm interesse for skihopping i Mellom-Europa. Østerrike og Tyskland gikk etter krigen sammen om å arrangere den tysk-østerrikske hoppuka, første gang i 1952. Den norske reaksjonen var ikke å sende de beste norske hopperne, igjen av hensyn til Holmenkollen. Likevel vant Asgeir Dølplads det første rennet, og Norge kom på annenplass sammenlagt.  

·      På 1970-tallet innledet tyske og østerrikske løpere en utstyrsrevolusjon i internasjonal hoppsport da de begynte å bruke glassfiberski og nye hoppsko. Norske hoppere fikk ikke lov til å ta i bruk slikt utstyr fordi det kunne gå ut over den daværende store norske skiindustrien, som var basert på tradisjonelt utstyr. Johan Sætre, som Bråthen mente var en av de beste norske skihoppere noen gang, vant aldri noe internasjonalt på grunn av dette. Han måtte hoppe på Splitkein-ski.

·      Etter at Splitkein-fabrikken og andre norske skiutstyrsprodusenter gikk konkurs kunne norske hoppere fornye seg. Dermed begynte for eksempel Ingolf Mork å vinne igjen.

·      Norges skiforbund var skeptiske til plastbakker, som begynte å komme på 1980-tallet. Det tok derfor tid før det kom en plastbakke i normal størrelse i Norge, noe som hemmet norske hoppere.

·      Da Jan Bokløv begynte med V-stil på åttitallet, var Norges skiforbund igjen kritiske. Etter at Bokløv vant verdenscupen sammenlagt i sesongen 1988-89 prøvde Skiforbundet sammen med dommerne lenge å stoppe «galskapen». Først «ett kvarter før vinter-OL» i 1982 snudde man. Da var det for seint. VG skrev under overskriften «Hoppfiasko» om konkurransen i liten bakke at «Espen Bredesen landa før håret hans hadde forlatt hoppkanten».

·      Men vi la om, og ble igjen best i sesongen 93-94.  Det gikk likevel på nytt dårlig etter at Skiforbundet brukte fire år på å klage på nye regler for blant annet skibakker og hoppdresser den internasjonale hoppkomiteen innførte i 1995. Skui-bakken, som Bråthen mente hadde vært «fantastisk», ble nedlagt på grunn av disse endringene.  

·      Da Mika Kojonkoski ble hopptrener i 2002 snudde resultatlistene. Hoppere som ifølge Bråthen før var helt gjennomsnitts, som Bjørn Einar Romøren og Tommy Ingebrigtsen, ble i løpet av to-tre måneder verdens beste. Det Kojonkoski gjorde var bare å gi norske utøvere riktig utstyrsoppsett i henhold til regelverket.

·      Etter den tid har norsk hoppsport hele tiden søkt å ikke ligge etter, men i forkant. Ifølge Bråthen er det ingen annen måte å vinne på enn ved å pushe regelverket, uten å trå over. Innsatsen må være basert på vitenskapelig kunnskap, ikke synsing framført med «skråsikker uvitenhet».  Dermed har mange hoppere som kanskje er mye dårligere enn Johan Sætre framstått som mye bedre.

·      Bråthen framhevet spesielt viktigheten av kvinnehopping, ikke av hensyn til likestilling men fordi det gagner hoppsporten. Han understreket spesielt innsatsen til Torbjørn Yggeseth i så måte. Yggeseth hadde som leder av den internasjonale hoppkomiteen lagt fram en masterplan for å utvikle kvinnehopping til å bli noe mer enn «pauseunderholdning». Dessverre hadde Yggeseth rotet det til for seg selv da kvinner skulle få prøvehoppe i skiflyging i Vikersund i 2004. Fordi han oppfattet dette som mer «pauseunderholdning» satte Yggeseth ned foten og kom med klønete uttalelser. Det førte til en mediestorm og til at han nesten måtte trekke seg. Bråthen mente Yggeseth hadde fått et ufortjent ettermæle på grunn av denne episoden.

·      Det var Maren Lundby som hadde gitt kvinnehopping et internasjonalt gjennombrudd, da hun tvang gjennom at kvinner kunne hoppe i stor bakke og tok OL-gull i 2018. Bråthen mente Lundby bør rangeres på samme nivå som Birger Ruud og Bjørn Wirkola. Hun var «uten tvil den mest verdifulle skihopperen norsk skisport noen gang har hatt» målt i pengeinntekter. Kvinnehopping har bidratt til at hoppsporten mediemessig nå er større enn alpint, og dessuten tjener mer penger enn langrenn.

·      Bråthen var spesielt imponert over Silje Opseth. I skiflygingsbakken i Vikersund i mars sist vinter falt hun stygt i prøveomgangen, men gikk opp igjen og satte verdensrekord. «Jeg vet ikke om noen av gutta som har gjort noe liknende», sa Bråthen. Av fysiske grunner (vekt i forhold til bæreflate) trodde han en kvinne kunne komme til å sette verdensrekord uavhengig av kjønn. Bråthen viste her til at Eirin Kvandal allerede slår mannlige hoppere med samme fart. Hoppsporten var unik fordi kvinner og menn etter hvert kan konkurrere på like vilkår og sammen. Bråthen var likevel skeptisk til om publikum vil godta dette.   

·      På spørsmål om den norske hoppsportens framtid uttrykte Bråthen frykt for at det systemet som var bygd opp før 2022 seinere delvis er blitt bygd ned. Det var årsaken til konflikten han hadde hatt med Skiforbundet. Østerrike, Tyskland og delvis Polen har ikke flere hoppere enn Norge, men et bedre system. I motsetning til Norge har de bygd kontinuerlig på kunnskap og utdanning siden 1960-tallet. Det er bare Russland og USA som har flere hoppere enn oss. Norge har også dobbelt så mange gode bakker som landet med nest flest. Bråthen fryktet at framtida er dårlig fordi for få norske hoppere får tilgang på god kompetanse i ungdomsåra. Det kan gå med Norge som med Finland etter 2010. Finland er blitt en parantes som hoppnasjon.  

Tekst og foto: Tore Nedrebø

Fra foredraget på Skui grendehus.