Svalbard: arktisk ørken, arktisk oase
Morten Ruud
Tidligere sysselmann Morten Ruud gav 24. september Kolsås Rotaryklubb en sjeldent levende og kunnskapsrik orientering, krydret med gode historier, om det han kalte den «arktiske ørkenen og oasen» Svalbard. Ruud (f. 1950) var en av de virkelige tungvekterne i norsk sentralforvaltning før han pensjonerte seg i 2020. Han ledet Justisdepartementets polaravdeling 1990-96, var departementets øverste leder (departementsråd) i to perioder, 1997-98 og 2001-2012, i tillegg til at han var sysselmann (nå kalt sysselmester) på Svalbard 1998-2001.
Ruud framhevet hvor spesielt Svalbard er i forhold til det øvrige Norge. Øygruppa ligger veldig langt mot nord – faktisk halvveis mellom Tromsø og Nordpolen. Det samlede arealet tilsvarer det norske fastlandet sør for Dovre. Likevel fins det bare 40 km vei, og det bor bare rundt 3000 mennesker der. Fire av årets måneder er det sol hele døgnet, fire ingen sol i det hele tatt. Seksti prosent av landmassen er dekket av is og snø, resten er ørkenaktig grus og stein. Mindre enn ti prosent har vegetasjon. Årsgjennomsnittet av nedbør tilsvarer Saharas. «Det fikk meg til å skjønne at det regner ganske mye i Sahara», kommenterte Ruud. Men økende nedbør på grunn av klimaoppvarming har ført til nye problemer på Svalbard, særlig hyppigere og større ras.
Landet med de kalde kyster. Svalbard betyr «landet med de kalde (svale) kyster», og omtales først som det i en islandsk kilde fra 1194. «Spitsbergen» var imidlertid navnet arkipelet fikk etter at den nederlandske oppdageren Willem Barents oppdaget det i 1596. Det skjedde under hans tredje og siste forsøk på å finne den nordlige sjøruta til Stillehavet.
Barents døde etter overvintring på russiske Novaja Semlja, men oppdagelsen førte til omfattende hvalfangst på Svalbard i det følgende århundret. Det fleste hvalfangerne var nederlendere og briter. Ruud unnlot ikke å påpeke at det dermed var to av de nasjonene som i dag protesterer mest mot norsk hvalfangst som utryddet grønlandshvalen på og rundt Svalbard.
På 1700-tallet var det i stor grad russere fra Kvitsjøen (pomorer) som drev fangst på Svalbard, nå på land og ikke minst på hvalross. De etterlot seg et førtitalls karakteristiske «russerkors», delvis som seilingsmerker. Bare ett står igjen, på Nordaustlandet.
Av en eller annen grunn forsvant russerne, og i neste århundre var det nordmenn som overtok. De overvintret gjerne alene eller to sammen, og drev mest fangst på polarrev og isbjørn. En av dem, Hilmar Nøis, hadde med seg en gravid kone som nedkom «i en spinkel trehytte med isbjørn tuslende rundt» mens Hilmar var i Longyearbyen for å hente lege. Hun havnet senere på mentalsykehus, kunne Ruud fortelle.
Utsikt mot Adventfjorden
Nelson nesten tatt av isbjørn. På slutten av 1700-tallet begynte Svalbard å bli mellomstasjon for ekspedisjoner til Nordpolen. Rundt 1780 måtte en britisk ekspedisjon med den senere berømte admiral Horatio Nelson ombord overvintre. Av kjedsomhet stakk Nelson av fra båten for å finne isbjørn. Det ble til at isbjørnen fant han, og Nelson ble bare reddet fordi skipet avfyrte kanonskudd som skremte isbjørnen. «Uten dette kunne (verdens)historien blitt en helt annen», som Ruud noterte. Øya der det skjedde heter fortsatt Nelson-øya.
En mislykket amerikansk luftskipsekspedisjon etterlot seg en svær hangar av tre, som etter hvert falt sammen. Norske myndigheter fredet senere restene som kulturminne, noe miljøminister (1990-97) Thorbjørn Berntsen ikke visste det da han kom på besøk og så «plankehaugen» etter hangaren. «Her må det ryddes opp, og det skal faen ikke stå på penga!», utbrøt Berntsen ifølge Ruud.
Julenissens verksted. På 1900-tallet begynte kulldriften på Svalbard. Inngangen til gruve 2 er fortsatt intakt. Fordi det lyser der oppe i fjellsiden opplyste Ruud at barn på Svalbard nå får høre at «julenissens verksted» befinner seg der. Det er satt opp en postkasse nedenfor der barn kan legge sine ønskelister før jul.
Kulldriften førte til økt behov for myndighetsutøvelse på Svalbard. Eiendomsretten måtte sikres og eventuelle arbeidskonflikter håndteres. Folkerettslig sett hadde Svalbard tidligere vært et «terra nullius», et herreløst ingenmannsland. «Svalbard levde lykkelig i 400 år uten en eneste jurist», som Ruud sa det. Dermed begynte internasjonale forhandlinger om suvereniteten over øygruppa.
Svalbardtraktaten. Det var imidlertid først i oppgjøret etter første verdenskrig at det ble fart i forhandlingene. Her engasjerte Norges aktive minister (ambassadør) i Paris, Frederik Hartvig Herman Wedel Jarlsberg, seg «med bravur». Han mente at Norge burde få en «erkjentlighetsgave» for den norske handelsflåtens innsats under krigen. Ifølge Ruud, som understreket at han ikke hadde belegg for historien, krevde Jarlsberg først at Norge skulle få overta en av Tysklands kolonier i Afrika, nærmere bestemt fastlandsdelen av nåværende Tanzania. Da det ikke gikk, ytret ministeren interesse for Kola-halvøya og Arkhangelsk, der da var borgerkrig og «det bare var å forsyne seg». Først da også det ble stanset, kom ønsket om at Norge skulle få suvereniteten over Svalbard. «Jeg tror nok vi skal være glade for at det gikk som det gikk», mente Ruud.
Svalbardtraktaten, som trådte i kraft i 1925, inneholdt likevel noen begrensninger for norsk overhøyhet. Avtalepartenes borgere skulle alle ha lik rett til adgang og opphold og ingens borgere skulle gi noen fortrinn når det gjelder for eksempel næringsvirksomhet. Traktaten begrenset dessuten skatteinnkrevingen: all skatt skulle brukes på øygruppa. Derfor er det fremdeles meget lav skatt og ingen merverdiavgift eller andre avgifter på Svalbard. I tillegg er det militære restriksjoner. Det skulle ikke være noen festninger eller flåtebaser, og øygruppa skulle bare brukes til fredelige formål. Det siste førte til en del diplomatiske gnisninger, spesielt med Sovjetunionen/Russland. De har protestert for eksempel mot besøk av norske krigsskip og anlegning av flyplass. Etter hvert har dette likevel roet seg, mente Ruud.
Svalbard i dag. Så gikk Ruud over til å beskrive virksomheten på Svalbard i dag. Gruvedriften, som ble startet av en amerikaner ved navn John Munro Longeyar og i 1917 overtatt av Store Norske Spitsbergen Kullkompani, er stort sett blitt nedlagt. Den største næringen nå er turisme, men det er også et betydelig innslag av forsknings- og høyere utdanningsvirksomhet og handel. Dessuten er det bygd ut betydelig infrastruktur for satellittkommunikasjon nær Longyearbyen, der også et internasjonalt frølager er plassert i fjellet.
Stasjon for satellittkommunikasjon på Svalbard
Longyearbyen er i dag Svalbards hovedstad og har ca. 2600 innbyggere. 930 av disse er utlendinger fra mer enn 50 land. Den gjennomsnittlige botiden for nordmenn er 3,4 år. Den store kolonien av thailendere bor lengst der, ti år i snitt. Regjeringen har i en nylig stortingsmelding uttrykt bekymring over den fallende andelen nordmenn på Svalbard, men Ruud mente meldingen er vag når det gjelder tiltak og at det er lite man i praksis kan gjøre.
Longyearbyen
Kings Bay-ulykken. Utenom Longyearbyen er den største norske bosettingen i Ny-Ålesund, der kullkompaniet Kings Bay drev fram til den store gruveulykken i 1963. 21 gruvearbeidere omkom, og statsminister Einar Gerhardsens regjering måtte gå av. Svea var den tredje største norske bosettingen. Sveagruven ble nedlagt i 2016 og det meste av bygningsmassen er blitt «tilbakeført til naturen», det vil si revet. Det er for å gjøre det ulønnsomt for noen å starte gruvedrift der igjen.
I lange perioder har det vært langt flere russere enn nordmenn på Svalbard. Når er de kun til stede i Barentsburg, der de har en viss gruvedrift og et konsulat. En Lenin-byste står fortsatt der. Den tredje nasjonen med fast tilhold på Svalbard er Polen, som har en 10-12 mann stor forskningsstasjon i Hornsund.
Treminutter og klubbsaker. Kveldens treminutter var ved Rolf C. Solem. Han minnet om at det er 750-årsjubileum for Magnus Lagabøters landslov i år. Dette var en av de mest progressive lovsamlinger i datidens Europa. Den gjaldt i 400 år.
Rolf C. Solem
Klubbpresident Øivind Ekeberg opplyste at styret hadde ordnet med losji og forpleining for en australsk utvekslingsstudent i vinter. Han minnet også om distriktskonferansen. Styret vil dekke deltakeravgiften for fire medlemmer, så det er bare å melde sin interesse. Når det gjaldt planen om å tilby medlemmene samlet poliovaksinering (sammen med vaksine mot kikhoste, difteri og stivkrampe) hadde det vist seg at apoteket på Rykkinn ikke nå tilbyr gruppevaksinering. Styret jobber videre med en løsning.
Fra møtet på Rykkinn seniorsenter.
Tekst og foto: Tore Nedrebø