Ut i det blå-tur til Oslo ladegård

Kolsås Rotaryklubbs "ut i det blå"-tur gikk 9. juni til Oslo ladegård. Det ble en tur tilbake til middelalderen, da Oslo var en småby med 3000 innbyggere. Ut i det blå-turen er en årlig utflukt, hvert år til et nytt sted, der ektefeller og partnere er hjertelig velkomne til å delta. På tirsdag stilte en ganske stor gruppe interesserte, trass i regnfullt vær. Belønningen var et illustrert dypdykk i Oslos eldste historie, ledet av en velinformert og engasjert guide fra Oslo kommune, og etterfulgt av eplekake med is og kaffe i ladegårdens restaurant.

Oslo ladegård er en ruvende, hvit bygning midt i Gamlebyen fra 1725. Navnet Ladegården skyldes at huset ble bygget på en gård som skulle forsyne ("lade") Akershus festning med landbruksvarer. Forbindelsen bakover i historien er at gården og huset ble anlagt i det som hadde vært middelalderbyen i Oslo, på og ved ruinene av Oslo bispeborg, Hallvardskatedralen og Olavskloster. Disse hadde forfalt etter at kong Christian 4., etter en stor bybrann i 1624, bestemte at byen skulle flyttes vestover viken til det som nå er kvadraturen nær Akershus. 

Bispeborgen ble påbegynt av bisp Nikolas tidlig på 1200-tallet. Dette var et av byens og omlandets politiske tyngdepunkter, og utgjorde sammen med katedralen byens geistlige sentrum. Borgen var ganske stor, med høye murer, steinhus og tårn, og omkranset det som i dag er Oslo ladegårds hage. Fra tårnet, eller kastellet, gikk en takoverbygget bro over til Hallvardskatedralen. Etter Håkon Vs død i 1319 ble den første unionsavtalen mellom Norge og Sverige undertegnet i bispeborgen.

Olavsklosteret ble grunnlagt i 1239, da kong  Håkon Håkonsson ga dominikanerordenen en tomt like nord for Hallvardskatedralen. Her sto allerede Olavskirken, som var blitt bygd noen tiår tidligere. Den skulle bli klosterkirken i det nye anlegget, men ble bygd om for å passe til dominikanernes spesifikasjoner. Antakelig ble de første bygningene bygget i tre, og ble etter hvert erstattet med murbygninger. På begynnelsen av 1300-tallet har antakelig hele muranlegget stått ferdig.

Hallvardskatedralen (eller Halvardskirken) var Oslos tidligste domkirke. Den ble oppført på høyden ved Gamlebyens markedsplass Oslo torg (nå krysset Bispegata-Oslo gate) på begynnelsen av 1100-tallet, og var i bruk som kirke til omkring 1655. Foruten å være bispesete og Østlandets religiøse sentrum i vel 500 år, var katedralen kroningskirke, kongelig vielseskirke, kongelig gravkapell, og et av Skandinavias best besøkte pilegrimsmål. 

Etter reformasjonen i 1537, da alle Norges biskoper ble avsatt og alt kirkegods inndratt av kongen, ble nesten hele Oslos bispeborg revet. Bare tårnet og steinhuset fikk stå. Disse ble senere brukt som grunnmur for borgermester Christen Mules renessansehus, som tok form omkring 1579. På grunn av spesielle omstendigheter ble kong James (Jakob) 6. av Skottland (senere James I av England) og den danske prinsesse Anna viet her i 1589. Etter flyttingen av byen ble renessansegården stående, og ble nå sommerresidens for den rike Toller-familien. På slutten av 1600-tallet arvet Karen Toller bygningen, og sammen med ektemannen Caspar Herman Hausmann kjøpte hun senere opp det gamle ladegårdsgodset. Dermed ble navnet Oslo ladegård knyttet til huset.

Oslo ladegård som den framstår i dag er et resultat av Karen Tollers store ombygging i 1722. Da solgte hun sin residens inne i Christiania og flyttet hit ut til det landlige, gamle Oslo. Karen Tollers Ladegård er et typisk barokkhus, med høyt, valmet tak og et symmetrisk grunnplan. Barokkhagen tar opp husets midtakse, og ligger som et smykke mot Bjørvika og Christiania. Eiendommen tilhørte Toller-slekta i 150 år, og den siste eieren i denne familien var Karen Tollers barnebarn, Caspar Herman Storm.  Han bodde i det som i dag er kjent som Krigsskolen (Tollbugt.10), og hadde Ladegården som landsted. I 1772 gikk han konkurs, og Ladegården ble solgt på tvangsauksjon. Ladegårdens siste private eier var Hans Konow.

Tidlig på 1900-tallet ble Ladegården ekspropriert av Norges hovedjernbaner. Store deler av hagen forsvant og bygningen ble delt opp i tre leiligheter, samt en liten portnerbolig lengst nord i sidefløyen. Omkring Oslos 900-årsjubileum i 1950 overtok Oslo kommune eiendommen, og satte i gang store og langvarige utgravnings- og restaureringsarbeider under ledelse av Arno Berg og Torleiv Sælleg. I 1968 var arbeidene sluttført, og Oslo ladegård åpnet som museum og Oslo kommunes representasjonslokale. Nå var hovedetasjen innredet med salonger i blant annet barokk-, rokokko og Louis seize-stil. En del av bispeborgens nordfløy ble også rekonstruert, og kan i dag sees som et eget lite steinhus innerst på gårdplassen.

Det mest fascinerende med tirsdagens Ut i det blå-besøk var likevel å bli ført ned i de utgravde restene av bispeborgen (under ladegården) og Olavsklosteret (under nåværende Oslo bispegård) fra middelalderen og å få forklart den norske hovedstadens beskjedne opphav som småby på østsiden av Alnaelva. 

Tekst: Tore Nedrebø

Kilder: Wikipedia Oslo ladegård, Olavsklosteret i Oslo, Hallvardskatedralen, samt guiden.

Oslo ladegård i dag. Foto: Tore Nedrebø

Under ladegården, i det som en gang var første etasje i Oslo bispeborg. Her ble kong James 6. av Skottland og den danske prinsesse Anna viet i 1589. Foto: Magnar Danielsen.

På ruinene av Hallvardskatedralen, Oslos eldste domkirke. Foto: Tore Nedrebø.