Diesen mente det er slutt på den liberale verdensordenen slik vi kjenner den. Den utløsende årsaken er USAs valg av en historisk uegnet person til verdens mektigste embete. Trumps nærmeste rådgivere er “en gjeng med kjeltringer” som omfavner prinsippet om den sterkestes rett og ideen om interessesfærer der stormaktene gjør som de vil. Trump selv er en “fjortis” hvis første tanke om morgenen er hvordan han personlig kan øke sin eller familiens makt og rikdom.  

Forsvar av Europa er ikke lenger en amerikansk strategisk kjerneinteresse. USA er i realiteten ikke lenger vår allierte fordi amerikanerne derfor sannsynligvis ikke vil komme til unnsetning dersom et europeisk Nato-land blir angrepet. USA har gått fra å være en “invitert imperialist” (Geir Lundestads uttrykk) til å være en “rovdyr-hegemon” (Stephen Walt). Diesen var overbevist om at når Trumps spesialutsendinger Witkoff og Kushner møter Putin i Moskva dreier samtalen seg mest om hvordan de kan tjene seg rike i Russland etter et ukrainsk tap.  

Men verden går videre til tross for Trump. En ny republikansk president, for eksempel J.D. Vance, vil trolig fortsette dagens kurs. Dersom en annen president fra 2029 skulle legge kursen i mer tradisjonell retning vil USA likevel ha tapt mye ikke bare troverdighet, men også innflytelse. Det er stor usikkerhet om USAs framtidige rolle - mulighetsrommet strekker seg fra en “uforutsigbar røverstat” til en “vennligsinnet, men ‘offshore’ europeisk alliert”. Trump-administrasjon vil ønske å bevare illusjonen om Natos fortsatte eksistens for å kunne legge press på europeerne. I verste fall blir det slutt på det transatlantiske sikkerhetssamarbeidet. Diesen mente at USA allerede nå bør varsles om at de i så fall blir kastet ut av Europa.  

Han hadde likevel tro på at objektive nasjonale interesser etter hvert ville trekke USA tilbake til Europa. EU er tross alt USAs største handelspartner, og til og med dagens administrasjon holder på de amerikanske basene og forhåndslagrene i Europa, som er viktige for USAs innflytelse i Midtøsten. På grunn av det enorme amerikanske budsjettunderskuddet kan USA likevel komme til å redusere sitt europeiske nærvær til taktiske atomvåpen og en konvensjonell kjernestyrke. Amerika er strategisk overforpliktet og vil ikke kunne fortsette å stå for 35 prosent av globale militærutgifter når den amerikanske økonomien utgjør bare rundt 25 prosent av verdens verdiskaping.  

Stilt overfor dette må Europa utvikle mer strategisk autonomi, mente Diesen. De amerikanske basene og forhåndslagrene utgjør et pressmiddel europeerne kan utnytte i mer “realistiske” samtaler med Washington enn hittil. Samtidig representerer Russland bare en begrenset trussel, først og fremst for de nærmeste nabolandene. Dette har ført til at Natos generelle alle for en-prinsipp i praksis er avløst av regionale sikkerhetsrom, som et nordisk-baltisk og et sentraleuropeisk.  

For å oppnå større militær selvstendighet i forhold til USA er det avgjørende at Europa klarer å samordne seg langt bedre enn hittil, understreket Diesen. Økonomiske begrensninger gjør det for eksempel ikke mulig at hvert land har et allsidig forsvar. Man må spesialisere seg og fordele oppgaver, for eksempel ved at bare Tyskland produserer stridsvogner. Fire EU-land kan ikke ha hangarskip, sånn som nå. Men slik samordning og flere andre forutsetninger for større europeisk autonomi vil være politisk uhyre krevende for et Europa med 30+ land, medgav Diesen. Han minnet blant annet om at høyrepopulistene, som er i framgang ikke minst i Tyskland og Frankrike, ønsker å renasjonalisere EU, ikke styrke europeisk samarbeid. 

Diesen pekte på et nordeuropeisk forsvarssamarbeid som et mulig alternativ til Nato. Han slo likevel fast at Europa aldri vil kunne stille med samme militære kapasitet som USA. USA vil forbli den dominerende verdensmakten i kraft av sin økonomiske og militære styrke, selv uten sitt globale nettverk av allierte og partnere. Kina og Russland følger USAs forfall utenfra - Kina for å overta USAs posisjon, Russland for å videreføre sine imperialistiske ambisjoner i landets periferi. Europa er det svake hjørnet i “kvadrarkiet” som nå dominerer verden. Graden av europeisk samhold avhenger av vektorsummen av russisk aggressivitet og amerikansk fravær.  

Diesen trodde USA i realiteten vil trenge sine europeiske og asiatiske allierte for å balansere sine globale utfordrere. Men Amerika vil ikke ha legitimitet til å lede den vestlige verden i gjenreisingen av en slags liberal verdensorden dersom det selv er et “kompetitivt autokrati”.  Det viktigste enkeltspørsmålet for utviklingen i internasjonale forhold er derfor hva som vil skje innenrikspolitisk og utenrikspolitisk etter presidentvalget i 2028. 

For Europa må førsteprioriteten da være å vinne USA tilbake til et så sterkt felles forsvar som mulig, men i et mer likevektig forhold. Nøkkelen er å overbevise amerikanerne om at de er avhengige av en allianse med Europa, og forklare at det er forskjell på (militær) styrke og makt. Diesen viste til slutt til Lincoln-sitatet “A house divided against itself cannot stand”, og konkluderte at USA må overvinne sin sterke politiske polarisering for å innta sin rettmessige globale posisjon og bli den allierte Europa trenger.  

I spørsmål- og svarrunden omtalte Diesen Trumps Grønland-avtale som en “ikke-sak”. Han mente at Trump etter et sannsynlig tap av både Representantenes hus og Senatet i det nært forestående mellomvalget kan komme til å prøve å “blåse i” Kongressen. Han kalte franske og britiske strategiske atomvåpen “verdiløse” fordi bruk av dem uvegerlig vil føre til “gjensidig selvmord”. Samtidig mente han at de nåværende atommaktene ønsker å unngå at andre land, inkludert europeiske, får taktiske atomvåpen. Det er en grunn til at USA fortsatt vil ønske å ha taktiske atomvåpen i Europa, og til at Kina trolig har gitt Russland beskjed om ikke å bruke taktiske atomvåpen mot Ukraina. Han mente også at Trump aldri har brydd seg om Europa bruker to, tre eller fem prosent av BNP på forsvar; han tror uansett at Europa snylter på USA. Diesen avsluttet som nevnt med at det er håpløst å blidgjøre Trump.  

Kveldens treminutter var ved Kjersti Kvalheim Dunham. Hun er bygningsingeniør og leder i Norconsult. I det siste hadde hun vært med på å vurdere hvorfor nye boliger er så dyre i Norge. Hun pekte på bygningsforskrifter som for eksempel krever at bygninger over fire etasjer må ha heis. Det koster rundt én million kroner per leilighet. Krav om sprinkleranlegg koster 125 000 pr. leilighet. Krav om støydemping mellom korridor og oppholdsrom koster 200 000/leilighet, om støydemping mot trafikkstøy 400 000/leilighet. Og så videre. Mange norske bygningskrav er strengere enn de svenske. Kjersti advarte likevel mot å lempe på enkeltkrav uten å se helheten.  

Tekst og foto Tore Nedrebø